Vi er på Cuba i slutten av 1970 årene. Nieve Guerra er ni år og skriver sitt liv. Foreldrene er skilt og har et vanskelig forhold. I første del av dagboken lever hun med sin kunstnermor og hennes nye svenske mann i et hus ved Cura -lagunen i Cienfuegos. Familien lever en litt flyktig bohemtilværelse, der de materielle tingene ikke betyr så mye og der det går mennesker ut og inn av huset; hun beskriver sin tilværelse som å bo på internat. Moren arbeider i en radiostasjon, men er skjør, redd og har lite styring. ”Moren min er som et barn. Hun gråter. Jeg føler meg eldre enn mamma. ”, sier hun i begynnelsen av dagboka.
I november 1979 får faren foreldreretten over Nieve og hun må flytte opp i fjellene. Der blir hun utsatt for grov omsorgsvikt og vold av den alkoholiserte faren. Dagbokskrivingen er det eneste som holder henne i live. Etter mye lidelse og smerte får hun flytte tilbake til moren. I siste del av dagboken beskriver hun ungdomstiden i Havanna med løsrivelse, studier og det å være ung på Cuba på 1980-tallet.
”Alle drar sin vei” er en berørende og godt fortalt fortelling om oppvekst på Cuba, der følelsen av overvåking og innestengthet gjennomtrenger livet - og der selv en liten dagbok kan være en trussel mot systemet. Boken gir et innblikk i hvordan politikk gjennomsyrer hverdagslivet på Cuba og hvordan dette fører til en følelse av maktesløshet og tristhet. Og ikke minst beskriver den livet slik det blir for dem som blir igjen når alle drar sin vei - til eksilet eller fengselet. Wendy Guerra fikk den spanske Bruguera-prisen i 2006 for denne romanen, men den er ikke utgitt på Cuba.
ANBEFALES AV MARI ANNE
