Noe av det fantastiske med å lese romaner er at man får sette egne føtter i andres sko for noen timer - og også reise til andre steder og tider. I "Spuria" får vi føle og oppleve hvordan det kunne kjennes å være 16 år på 1950-tallet, være ung og forelsket, bli gravid, bli sendt bort for føde et "uekte barn" - bli en Spuria-mor - og så måtte gi det bort til adopsjon uten en gang å få se den nyfødte.
Vi møter hovedpersonen Kristin først mot slutten av et langt liv. Ektemannen gjennom seksti år har nettopp gått bort etter et langt sykeleie, nå kan hun endelig forsøke å spore opp det tapte barnet sitt - og hun har ingen tid å miste. Hun forteller om sitt livs traume til barnebarnet Birger som hun tror vil kunne hjelpe henne. Nå vil hun kaste av seg skammen hun har måttet bære alene et helt liv, det eneste hun vil er å finne sitt førstefødte barn igjen.
Romanen gir oss en "følsom og øyeåpnende fortelling om skam og sorg og fortidens galskap" (Anne Merethe G. Prinos) og lar oss kjenne hvilke omkostninger dette sosiale sviket har fått for den som har måttet oppleve det og alle rundt. "Spuria" er en sår og vakker fortelling som setter spor, like berørende og fin som Johan B. Mjønes roman "Heim" fra 2018.
ANBEFALES AV MARI ANNE