Som leser berøres jeg av Bonnie, som sliter med sin hverdag,
med lille Simon som ikke vil gå i barnehagen, men som hver dag må det. Karin
Fossum skriver med så stor innsikt og kjærlighet, at Bonnie og Simon trer fram
fra boka som levende personer.
På en mesterlig måte trekkes trådene sammen til en
kriminalgåte. Jeg leser side opp og side ned. Det er et driv i fortellingen som
ikke gir fred.
Konrad Sejer er selvfølgelig med her, men i en mer
tilbaketrukket rolle. For hovedhandlingen ligger hos de to små familienes liv.
Boka er godt skrevet, beskrivelsene av en hjemmehjelps
arbeid er glitrende og gjennom levende. Og fortellingens tidsforskyving gjør at
boka betar meg som leser fra første til siste side.
ANBEFALES AV RAGNHILD
Finn boka i bibliotekkatalogen
