Ensomhet er noe vi frykter i en tid der en stor
venneflokk og gode sosiale relasjoner er beviset på suksess og et lykkelig liv.
Så allerede tittelen på fjorårets bok av Rune
Christiansen pirrer nysgjerrigheten. Er dette enda en trist roman der
hovedpersonen sliter med seg selv og sin innestengte frykt? Men så viser det seg at Lydia Ernemann har et godt liv. Hun trives alene og har ikke behov for å slippe andre helt innpå seg. Hun er en dyktig veterinær, et yrke som riktig nok til tider inneholder mye dramatikk, men som Lydia mestrer, trives med og høster anerkjennelse for.
Lydia har en harmonisk oppvekst som enebarn på et småbruk i Sverige, med nøysomme og hardtarbeidende foreldre. Hun bestemmer seg tidlig for at hun ikke vil overta foreldrenes liv - hun vil ut. Lydia og foreldrene har ikke et spesielt nært forhold, og de har ikke så mye kontakt etter at Lydia blir voksen og slår seg ned som dyrlege på et tettsted i Norge. Men hun har tatt med seg et minne fra barndomshjemmet – morens fine kåpe, som hun bruker som arbeidsfrakk.
Hun møter mennesker hun får kontakt med, hun finner også kjærligheten, men å få mennesker for tett innpå seg gjør livet komplisert. Innerst inne er ensomheten det som er trygt og harmonisk.
Boka har ikke den store ytre dramatikken, men den er likevel spennende og god å lese. Den er velskrevet og bygger opp en interesse for dette normale livet. Vi bare må følge Lydias historie.
«Ensomheten i Lydia Ernemanns liv» har fått strålende anmeldelser. Den fikk Brageprisen 2014, og er blant annet innstilt til ungdommens kritikerpris.
